Stillingen etter hvits 26. b5 er nok objektivt sett tapt for sort, men jeg synes det er et godt prinsipp å spille videre så lenge motstanderen fortsatt har muligheter til å dumme seg ut.
For sort er det vanskelig å få øye på noen annen mulighet enn bruddet g5-g4, med flest mulig offiserer stablet bak. Jeg hadde noen forestillinger om springere på f6 og g5, dronningen på h5, et tårn på g7. Får sort sving på dette, kan det fort nok bli farlig for hvits konge. Partiet fortsatte:
26.b5, Sf7 27. Sd2 g4 28. Sc4, Sg5 29. Sb6, Tc7 30. Sc4, Tg7 31. Sd2, Dh5 32. c7, g3 33. hg3, fg3 34. Tc1, Dh2 35. Kf1, Sh3 36. Ke1, Tc7 ( 36. Sf4 hadde ikke vært så dumt ) 37. Dc7, Dg1 38. Sf1, Df2 39. Kd1, Df1 40. Kc2 Dg2 41. Kb1, Df3 42. Dc3, Df4 43. Dc2 og remis på hvits forslag.
Som sagt: I stillinger med en bondestruktur som i dette partiet, kommer gjerne hvit først igang, men sorts angrep, når det først kommer, går direkte på kongen og er derfor vel så farlig.
For folk som liker å analysere, skulle det være rikelig med materiale i dette partiet!
Og apropos: Ilya Smirins bok "Kingsindian Warfare" er vel ikke akkurat en pludrebok for nybegynnere, men hvis man har kommet et par stadier videre og synes åpningen kanskje kunne være interessant, så er det uhyre mye å lære der.
