vartoslo.no

Det er 17. mai og nasjonaldag (grunnlovsdag).

Så da trekker vi fram "den norske varianten".

Dette er ingen oppgave med fasit osv. Men er det noen som har noen refleksjoner, assosiasjoner eller tanker i forhold til denne ?

Kanskje noen egenerfaring, enten som hvit- eller sortspiller ?

Ellers kan vi fortelle på denne dag at vår store kulturpersonlighet, Henrik Ibsen, ofte spilte sjakk med sin sønn Sigurd Ibsen. Det er neste generasjons, Tancred Ibsen, som fortalte dette da Ibsens brett og brikker ble skjenket til Telemark museum.

autismeforeningen.no

Bernt har stilt et betimelig spørsmål:

"...finnes det ikke flere enn tre skriveføre personer blant leserne?"

Mitt svar: Jo, det gjør det !

Anslagvis et sted mellom 10 og 20.

Så da går vi til neste spørsmål:

"Hvorfor bidrar de ikke?"

Det har jeg ikke svaret på, bortsett fra at det sikkert er sammensatt.

Jeg kan for øvrig si at jeg ikke har noe ønske om å dominere på denne siden, og jeg ser gjerne at andre slipper til.

Men - inntil videre forblir dette min boltreplass.

Da er "ballen spilt", og jeg skal ikke tviholde på den.

chess.com

Følgende prinsipp har jeg hørt omtalt blant annet fra Per Ofstad tidligere.

Etter at flere andre har kommet med lignende understrekinger har det begynt å demre for meg hvor viktig det faktisk er. Det er som om man plutselig "ser lyset".

Jeg oversetter fritt fra en engelskspråklig tekst:

Prinsippet om rolig å flytte sine dårligste brikker til deres beste felter er svært så viktig og overses ofte av amatører.

(Er man sikker på at man har en forsert gevinst på en annen måte, så kjører man selvsagt det - men da bør man være temmelig sikker).

Følgende sitat fra GM Jesse Kraai under et foredrag i 2008 fremhever virkelig poenget: "Dårlige spillere liker å spille med brikkene som står godt. Det er imidlertid kjennetegnet på gode spillere at de ikke drar ut på eventyrferd før de har løst problemet med de dårligste brikkene."

rts.d4

Fordi jeg har væt så heldig å få mulighet til å oppholde meg et par måneder i Hong Kong, ble jeg straks belønnet med et halvpoeng, både i Fredrikstad og i Sarpsborg. Såkalte fraværsremiser.

Ikke så verst det, og jeg tar i mot og takker og bukker.

Jeg synes imidlertid det hele er noget underlig. Man føler seg belønnet for ikke å spille, og det trengs ikke å gjøres et eneste trekk.

Jeg er åpen - det finnes sikkert argumenter både for og i mot.