chessblog.com

Jeg har vært sjakkdommer (og turneringsleder) noen år.

Som sjakkdommer er jeg FIDE-godkjent (med autorisasjonskort) etter doble kurs og utmerkede eksamensresultater.

(I Norge skal man ikke skryte av seg selv, men det bryr jeg meg ikke om).

Jeg har imidlertid lurt på noen ganger på hvorfor jeg vil meg selv så ondt? Som dommer får du ikke akkurat så mye applaus. 

Mine avgjørelser (forhåpentligvis riktige) har ført til en rekke frustrasjoner - alt fra høylytt krangling og uleselige noteringsskjemaer ved rekonstruksjoner, til uteblivelse fra klubben og negativ omtale.

Til min store overraskelse har jeg vært hardhudet nok til å tåle det.

Jeg har flere ganger vært nødt til å dømme imot spillere som er på et langt høyere sjakknivå (rating) enn det jeg selv er.

Det har nesten vært slik at jeg har blitt roligere dess mere "trøkk" det har vært.

På den annen side - og det er kanskje "gulroten": Jeg har blitt møtt med en voldsom respekt. Man vet at dommeren har full autoritet, og dermed blir man egentlig behandlet deretter.

Jfr fotball. Dommeren er neppe den beste fotballspilleren der ute på banen. Men, han kan nærmest avgjøre kampen via sine domsavsigelser.