I 3. runde av klubbmesterskapet spiller jeg sort mot Peter Groot. Jeg har lagt merke til at han alltid søker stillinger hvor han kan fianchettere sine løpere. Dette gjør han også denne gangen. Jeg har vansker med denne type stillinger, og Peter får fordel etter åpningen og vinner kvalitet. Når han siden velger å ta min h-bonde i det 26. trekk, får jeg mulighet til å komme inn i hans stilling med min dronning i fint samarbeid med mine to springere. Peter finner ikke de rette trekkene og gir opp etter 33 trekk.

Etter mitt intervju med klubbveteran Odd B. Johansen ble jeg klar over hvilken stor betydning radiosjakk har hatt i Norge, inkludert da også Odd B. Sjakk ble hans livsinteresse på grunn av dette.

Jeg siterer fra Øystein Brekkes diamantperle av en bok, Norske Sjakktrekk :

"Radiosjakklandskampen på vinteren og våren 1947 mellom Norges representant Einar Haave fra Stavanger og den firedobbelte danmarksmesteren Bjørn Nielsen vakte større interesse enn noe annet sjakkparti i dette landet. En stor del av det norske folk, og faktisk like mange i Danmark, fulgte daglig i fem måneder dette ene partiet med intens spenning og ventet på kveldens sjakktrekk i radioen. Stillingen i partiet stod oppe i mange butikkvinduer der folk samlet seg utenfor og diskuterte neste trekk."

Det kan tilføyes at det på den tiden var sjakkspalter i så godt som alle landets aviser, og disse omtalte selvfølgelig partiet mellom Haave og Nielsen.

Partiet er verdt en gjennomspilling. Absolutt!!

[

Frank svarer med Caro-Kann når jeg starter partiet med 1.e4. Åpningen går inn i den klassiske varianten av Caro-Kann, og det er tydelig at Frank vet hvordan han skal spille dette systemet. Vi følger opptrådd stier et godt stykke. Ideen med åpning er etter hva jeg har skjønt at hvit med utgangspunkt i en bonde langt framme på h5 skal angripe på kongefløyen. Kongen skal i sikkerhet gjennom lang rokade. Jeg får av en eller annen grunn noen feilaktige ideer om å starte et bondeframstøt på dronningfløyen, og ødelegger dermed mine muligheter til å rokere langt. Frank finner noen gode trekk som åpner stillingen, utnytter min manglende rokade og vinner lett. Jeg er ikke særlig fornøyd med hvordan jeg spilte partiet. Som kontrast har jeg funnet fram et eksempel på hvordan denne åpningen kan spilles fra hvit sin side – partiet Milman – Fang fra 2005. Partiet har en fantastisk avslutning som det er verd å se.